Jeg har lenge lurt på hvor det ble av snella til fluestanga mi.. så kom jeg på at den sannsynligvis lå sammen med masse annet skrot lagret hos muttern. Litt leting kombinert med en deilig sjømatfest gav gevinst og dagen etter bar det ut i marka for å trene opp gamle kunster. Jeg og Liv Mette bestemte oss for å ta turen til Lillomarka, for der er det flust av fine plasser å kaste med flue, selv om få av vannene er særlig kjent for godt fiske. Da vi kom stil Stensbruvann viste det seg at hele vannet var okkupert av skrålende badegjester, så vi svingte brått opp mot Aurevann for å se om det var roligere der. Rolig var det, alt for rolig. Det var kun noen få folk som ble luftet av hunden, men også få vak å kaste på. Da vi endelig så ett vak og noen hopp skulle flua få lov til å lufte seg litt. Men kasteevenen var ikke akkurat finpusset, så å få flua til å legge seg der den burde viste seg vært vanskelig. Mest sannsynlig ble ørreten skremt av plask, snøre og kløning. I ett tilfelle klarte jeg å fange sekken min som stod noen meter bak meg og det ble dagens første brælepoeng. Mens jeg sto og bræla prøvde Liv Mette seg på å kaste litt småsluk og da hun mistet sluken gikk hun over til litt duppmeite, men det var ikke så mye som et napp.

Dagens eneste fangst, e litta ørekyte

Vi tuslet litt rundt, delvis på vei tilbake, og så noen vak langs vannkanten, jeg vippet flua i vannet og jammen fikk jeg ikke napp. Men da jeg dro opp fangsten viste det seg å være en bitteliten ørekyte. Det var da Liv Mette bestemte seg å bade og etter badet gikk vi sakte ned igjen til Steinbruvann. Der hadde de aller fleste badegjestene forlatt åstedet, så nå var det fritt fram for litt kaste trening på flytebryggene og ved demningen helt i sør-enden. Liv Mette fikk også lov til å prøvekjøre fluestanga litt, og jeg må si hun gjorde det ganske bra for å være første gangen. Hun lagde bare én skikkelig floke, ikke stort mer enn det jeg selv klarte. På andre kastet havnet flua litt utpå vannet, og jaggu var det en fisk som kastet seg over flua. Heldig vis for meg var Liv Mette så uforberedt at hun ikke klarte å kroke fisken. Det hadde jo vært svært ydmykende om hun klarte å dra inn en rugg på første prøvekjøring.

Liv Mette prøvekjører fluestang for første gang

Dagens fangst: Ørekyte

Dagens bræle: Gustav, flest knuter på fortommen og ikke minst for å fange sin egen sekk.

Gustav og Kayla speider etter fisk

Forrige uke flyktet Gustav og jeg (Liv Mette) fra Oslos bråk og ståk og til fiskenes verden på Nesoddtangen. Takket være mye brennmaneter og mye vind, hadde vi hele plassen for oss selv. Valgte teknikker for dagen var bunnmeite med deilig reke på, og sluk. Det var en veldig rolig start, og ingen annen ville bite på reka bortsett fra den nye fiskeentusiasten; hunden Kayla. Hun prøvde ved flere anledninger å plukke opp fiskestanga, men det ble dessverre bare med å se på oss og lukte litt på rekene for hennes del.

Til tross for ivrige forsøk på fisk forholdt fiskestengene seg rolig, bortsett fra et par rykk og napp i bånn som førte til tap av et par sluker, kroker og søkker. Men endelig rykka det til da Gustav sveiva inn for å sjekke rekene. Krok og søkker kom opp igjen til overflata, sammen med et beist av en sjøpølse. Ingen fisk.

Da fangsten så langt bare var Gustavs sjøpølse og et par sjøstjerner, gikk vi over til mikromeite på stanga vi hadde kasta sluk med. En bitteliten krok, et bittelite søkke og en bitteliten bit reke. En får ikke akkurat noe særlig til middag på denne måten, men det kan være en god måte å fange inn litt småfisk til agn – også så moro som det var! Det nappa i ett sett, og jaggu kom det ikke opp en bergnebb. Den er ganske liten. Etter kastehånda mi trengte en pause, tok Gustav over. Det tok ikke lange tida før han dro opp en enda større bergnebb. Hunden Kayla kikka og snuste litt på fangsten vår. Hun var ikke videre imponert, men det var helt greit.

Sjøpølsa

Sultne fiskere som vi var, begynte vi å tenke på og vende nesen hjemover, men jaggu nappa det ikke i stanga til Gustav. Der kom middagen, en torsk! Den bidro til et meget godt måltid;

FRITYRKOKT INNBAKT TORSK
Oppskåret fisk dyppes i røre
I frityrkokeren
Voila!

Den minste bergnebben

Liv Mette mikromeiter

En litt større bergnebb

Se torsken!

Kayla vurderer fangsten

Det viser seg at to unger på henholdsvis 4 og 6 år ikke bare har slått fiskfiskfisk sin rekord, men også norgesrekorden for småflekket rødhai. Du kan lese mer om det på Dagbladets sider.

En del av jobben min er å reise på forskjellige vikingmarkeder rundt om i landet, for å fortelle eventyr. Denne helgen var det Karmøy Vikingfestival som stod på programmet. Jeg var det på festivalen i fjor og angret den gangen på at jeg ikke tok med meg noe fiskeutstyr, så i år pakket jeg ned en liten boks med ymse sluk og krok, og en teleskopstang. Det skulle vise seg å være en klok avgjørelse. Det tok litt tid å finne den beste fiskeplassen, for det var mye grunne rundt Bukkøy, hvor festivalen arrangeres, men så fort jeg fant det rette stedet med både dypt vann og mye strøm skulle det vise seg å være en enkel sak å sveive inn mat.

En glad viking med torsk klar til filetering. Bildet er tatt av Bir Pir.

På den første turen klarte jeg å hale inn en fin torsk på ca halvannet kilo og det beste av det hele var at den bet på en liten bit med nubbesild (Røkt og tørket sild). Dagen etter var det lyr jeg var ute etter, siden det hadde oppstått en diskusjon om hva lyr var, rundt leirbålet kvelden før. Det kommer folk fra mange land på slike festivaler og det store spørsmålet var hva lyr heter på svensk og engelsk. Jeg tok med meg en assistent, Halvor, og dro på jakt etter lyren. En stingsild ble festet på snøret og kastet ut i strømmen og jaggu bet det ikke på første kastet. Det var en kraftig sak som satt i kroken, og innsveivingen ble vanskelig. Etterhvert som vi kan se fisken, ser vi at det er en lyr, men den svømmer i ring og fester snøret til bunnen noen få meter ut. Det rives og røskes for å få det løs med det resultat at stanga knekker tvers av. Heldigvis løsnet snøret og fisken kunne hales opp på land. En Lurelyr på litt over kiloen. Deretter måtte vi skifte litt strategi, jeg holdt selve stanga og kastet, mens Halvor holdt delen med snella og sveivet. Med denne teknikken klarte vi å dra inn hele 8 småsei. Ikke noe tvil om at dette var den rette plassen, for det var napp på nesten hvert eneste kast. Vel tilbake i leieren ble lyren vist frem, men vi fant fremdeles ikke ut hva lyr heter på hverken svensk eller norsk, nå som jeg har internettet rett foran meg kan jeg fortelle dere at lyr heter Lythe på engelsk (dog refereres ofte til som Pollock) og Lyrtorsk på svensk. Det ble flere turer med brukket stang og mengder med fisk ble sveivet inn. Alt i alt, dette var et kjærkomment tilskudd i kosten, da festivalen kun serverte ekkel redhydrerings-turmat-gugge som smaker salt og spy.

Fangsten

• 2 Lyr
• 1 Torsk
• 22 Sei

Tidlig i mai var det på høy tid å gjennomføre Fiskfiskfisks tradisjonrike haifisketur, som skulle ha gått av stabelen i fjor høst, men som da ble avlyst på grunn av svinepest. Og nå er det på høy tid å skrive om turen.

Jan Ole holder på å falle i vannet. Halvor redder stang og fisk, Marte redder Jan Ole.

Ambisjonene var som vanlig høye. Vi skulle ta minst syv arter, hvorav to eller tre bruskfisk. Jan Ole mente han skulle fange seg en brugde.

Da vi ankom Nesoddens beste haifiskebrygge i åttetiden om kvelden, ble vi først litt satt ut av at vi kunne se hvordan det så ut der, med vann og landskap og det hele – alle tidligere haifiskeekspedisjoner har nemlig foregått om høsten eller vinteren i stummende mørke. Men vi lot oss ikke avskrekke så lett, brave som vi er. Vi fyrte opp grillen, tok oss en pinne, rigget stengene og fikk makrellfileten ut på havet.

Skuffende lenge var det skuffende lite som skjedde. Deretter skjedde det noe. Det som skjedde, var at Halvor skrek «Øy, Jan Ole! Stanga di!» og løp av gårde for å redde Jan Oles reservestang, som var i ferd med å bli dratt på sjøen. Halvor dro inn fisken, en torsk på 1,3 kilo, mens Jan Ole var mest opptatt av nesten å falle i vannet. Dermed var kveldens første fisk og brælepoeng sikret.

Liv Mette med hvitting.

Haien lot vente på seg. Det nappet nå og da, men fisken var ikke så flink til å sette seg fast. Unntaket var den fisken som nappet på Liv Mettes stang. Den var flink. Liv Mette dro snart opp en sypike, deretter en liten torsk, en liten sei og tre hvitting. I tillegg mottok hun mange gratulasjoner og misunnelige blikk, og Gus fikk kjeft av resten av gutta for å  dra med seg dama på fisketur og la henne ta all fisken. Makan.

De nevnte gutta jobbet på spreng for å rette opp balansen, og etter hvert klarte Jan Ole – til allmenn muntrasjon – å dra opp e lita fløndre. Gus fikk en torsk. Halvor og jeg fikk hver vår snegle.

Hilde fanget to torsk ved hjelp av en senestump og en krok. Damenes aften, altså. Makan.

Tradisjonelt er det meningen at fisket skal ta seg opp når det begynner å skumre. Det gjorde det ikke. Det ble helt dødt. Ikke et napp. Vi tok oss en pinne. Vi grillet litt fisk. Vi grillet noen pølser. Vi tok oss en pinne til. Fremdeles ikke et napp. Marte og Hilde kastet inn håndkleet. Vi andre holdt ut. Vi tok oss en pinne.

Jan Ole demonstrerer hvordan samer spiser pølse

Da det begynte å lysne igjen, skjedde det noe. Det begynte å nappe. Jeg dro opp en torsk. Jeg observerte stadig smånapping. Jeg sveivet inn for å sjekke agnet og oppdaget at smånappingen skyldtes en hvitting som formodentlig hadde sittet på kroken en halvtimes tid.

I syvtiden om morgenen konkluderte vi med at det må blåse storm hvis man skal fiske hai, og ga opp. Men til høsten. Til høsten ligger den haien så sinnssykt tynt an.

Fangsten

• 8 torsk
• 4 hvitting
• 1 sei
• 1 sypike
• 1 e lita fløndre

Turens bræle

Det var en viss diskusjon om dette. Noen mente tittelen skulle tilfalle meg, med henvisning til hvittingepisoden. Men ærlig talt. Jan Ole holdt på å falle i vannet, og en fisk klarte nesten å stikke av med stangen hans. Dessuten taler vel bildene for seg selv. Herved erklærer jeg derfor Jan Ole for turens bræle.

Jeg får nok innrømme det først som sist, jeg stammer fra en lang rekke med sjømenn og bønder.. Min fars familie kommer fra en øy utenfor Kristiansund: Smøla. Du kan si hva du vil om stedet, men gode fiskemuligheter er det iallefall der. For en god stund tilbake tok jeg turen opp dit for å hilse på slektninger og selvfølgelig for å fiske.

På tur med fetter Jon Erik

Hummer, en liten knurr og krabbeklør!

Min fetter Jon Erik eier ei lita fiskeskøyte og han var mer enn glad for å ta meg med på tur for å dra breiflabb garn.

Vi dro ut den første oktober, noe som skulle vise seg å være en heldig dato å dra breiflabbgarn på, da hummerfisket starter den samme dagen og jaggu var det en stor deilig hummer som hadde vaset seg inn i garnet sammen med en liten hær av krabber. Hummeren tok vi vare på men krabbene ble most med en klubbe etter at vi hadde tatt av de klørne som var verdt spare på. Hummeren fikk jeg ta med meg hjem som bursdagsgave, da jeg fyller år den andre oktober. Breiflabb ble det også!

Søt liten breiflabb..

Deilig krabbemos! Krabbene er vanskelige å få ut av garnet, derfor moses de bare med en klubbe.

Skipper Jon Erik tar fisk ut av garnet.

Litt av fangsten..

Fangst i Garn

• Hummer
• Breiflabb
• Berggylte
• Masse torsk
• Masse sei
• En hær av Krabber
• Kveite
• Makrell
• Lyr
• E stor fløndre eller to

På tur med Onkel Andreas

En søt liten uer

Min onkel Andreas var også villig til å ta meg med ut til hans favorittplasser i ei lita balje av en båt. Dagen før hadde vi vært ute og satt en del krabbeteiner, for vi er alle enige om at krabbe smaker litt for godt til å være sant, og krabbe ble det nok av. Det er jammen noe annet å fiske i båt utenfor Smøla enn å stå på land og fiske i Oslofjorden. Sørgelig nok døde min onkel ett års tid etter denne turen, og med ham kunnskapen om mange gode fiskesteder. Andreas kjente skjærgården utenfor Smøla som sin egen bukselomme. Jeg er veldig glad for at jeg har fått muligheten til å være med han på så mange turer som jeg har. Det er ingen tvil om at Smøla er grunnen til min iver etter å fiske er så sterk som den er. Fangsten ble både variert og ganske så stor og når en kommer i land er det bare å begynne på rensking og filetering, da er det jammen bra å ha ei bestemor som ar jobbet på krabbefabrikk.

Bestemor instruerer i kunsten å rense krabbe.

Skipper Andreas.

Deler av krabbefangsten. Strandkrabbene er med fordi dette er en av Linns livretter (Min fars nye kone fra Thailand).

Fangst på stang

• Uer
• Torsk
• Sei
• Lyr
• Makrell

Etter at vi flyttet fra det gamle systemet og den gamle serveren er alle stemmegivningene og kommentarene borte. Derfor limer jeg inn litt av statistikken, så alle kan se hva som var best..

Høyest poengsum (Skala: 1-5)

Azorene: Akvariefisk og en schtøgg jævel (3.27).
Rød himmel, svart hav (3.22).
Våt Maridal (3.12).
På tur med den kulørte presse (3.11).
Fisketur på Nesodden (3.11).
Ovnsbakt ørret i yoghurtsaus (3.11).
Rugg og klædæsjer på Nesodden (3.10).
Pøbeltorsk i Oslofjorden (3.09).
Nok en Lusevasan-ørret (3.09).
Hvordan steke ørret (3.08).

Flest stemmer

Årets første fisk! (263).
Våt Maridal(254).
Tilbake til Hovedøya (249).
Intet nytt fra Oslomarka (246).
Comeback (242).
Hvordan steke ørret (227).
Torsk, kråkebolle, sluk og krok (224).
Fornebu for lenge siden (222).
Inspeksjon av arktisk hav (221).
Ny kjepp! (202).

Mest lest

Storviltfiske på Azorene (403).
Hvordan steke ørret (72).
Leo tar hinna (22).
Megen (m)Øy(e)ungen (19).
Et gyldent halvkilo (17).
Endelig ørret (16).
Ny kjepp! (16).
Sjøørretfiske på Bestemorstranda (15).
Leos første fisktur i Mexico (15).
Jetlag er ingen hindring for å dra på fisketur (12).

Flest kommentarer

Hvordan steke ørret (4).
Leo tar hinna (4).
Et gyldent halvkilo(3).
Ny kjepp! (3).
Leos første fisktur i Mexico(2).
Jetlag er ingen hindring for å dra på fisketur(2).
Endelig ørret (2).
Megen (m)Øy(e)ungen (2).
Tilbake til Hovedøya(1).

Annet

60 entries using 24,682 words stored in 137,012 bytes.
30 comments using 903 words stored in 5,906 bytes.
2 static pages using 201 words stored in 1,478 bytes.
7,619 votes stored in 1,153 bytes.

Alt i alt ganske så produktivt! Vi håper at dere tar en kikk igjennom våre gamle poster og stemmer frem de beste og kommenterer litt.

Endelig var det duket for tur til marka, jeg pakket fiskeutstyret en liten matpakke og dundret avgårde med T-banen til Grorud for så å tusle opp i Lillomarka. Planen var å finne en stille plass ved Steinsbruvann, noe som i seg selv ikke alltid er like lett da det er et populært turområde. Denne gangen skulle det vise seg å bli ekstra vanskelig. Da jeg kom var det forholdsvis rolig, en liten gruppe folk hadde samlet seg ved ett av bålplassene og mange var ute og luftet hundene sine. Jeg fant meg en fin plass og rigget opp utstyret. Mark på bånn var valgte teknikk. Jeg plasserte en bjelle på stangtuppen og la meg ned med fiskeveska som hodepute.

Roen senket seg.. i ett par minutter, men så ble roen brutt. En horde av turgåere med unger, bikkjer, sykler og gudene vet hva. Og når jeg sier horder så mener jeg faktisk horder. Det strømmet på med folk og det virket som om det aldri skulle ta slutt heller. Det var da jeg skjønte at det var ett par muffins i mosen. I ett desperat forsøk på å redde roen flyttet jeg meg til den andre siden av vannet, jeg fant en bortgjemt fin plass og rigget meg til. Det var roligere, men bråket fra alle folka ljomet over vannet. Etter å ha slept en liten mort på land fant jeg ut at jeg måtte flytte meg lenger inn i skogen. Det var da jeg fant ut at dette var ett slags familie arrangement, med poster fordelt rundt hele vannet. Ved neste vann var det betraktelig roligere, kun ett par bikkjer som trimmet eierne sine. Jeg rigget meg til, spiste litt mat og jaggu fikk jeg napp. To bittesmå abbor or en enda mindre mort ble sveivet inn og satt ut igjen. Plutselig la jeg merke til en kjepp som sto lent opp mot ett tre.. En primitiv fiskestang med en bitteliten sluk på. Jeg tok med meg sluken og bestemte meg for å vende nesa hjemover. Markutstyret ble fjernet og jeg satte på den lille sluken for å kaste litt her og der mens jeg gikk hjemover, men ingen napp.

En feit og god Steinsbruvannørret. Jeg hadde ikke med kameraet, så bildet er fra vasken hjemme.

Tilbake til Steinsbruvann gjorde jeg det samme. Tok ett par kast her og der for så å tusle videre til neste plass, litt nærmere sivilisasjonen. På veien møtte jeg tre unge pjokker med fiskestenger, vi pratet litt, jeg gav dem noen tips og resten av markboksen min. Jeg hadde omsider kommet til enden av vannet og tenkte jeg skulle prøve ett par kast til. Der stod det en annen ivrig fisker, som fortalte at han hadde sveivet inn en liten ørret på rundt 400 gram og at han hadde stor hastighet på sluken. Pokker tenkte jeg, jeg som har sveivet sakte som bare det hele veien. Jeg skiftet taktikk og sveivet fort som en galning og etter bare noen få kast satt det en sprelsk krabat på kroken, fisken ble sveivet inn og jaggu var det en fet og fin ørret, den største og første jeg har fått i dette vannet!

Fangsten

Ørret: 1

MiniMort: 2

Abborpinner: 2

Turens bræle: Selvsagt meg selv, og prisen deles ut for fantastisk dårlig timing.

Live Mette ligger og passer på stanga ved Briskmyrdammen.

Lenge har vi grublet over hvilke fiskemuligheter det er i nærområdet der Liv Mette bor (Saggrenda, like utenfor Kongsberg). Etter litt medgrubling fra mamman og stefaren hennes, ble vi tipset om Briskmyrdammen som ikke var mer enn en gåtur unna. Det skulle visstnok være det beste fiskevannet i nærheten! Endelig passet det; været var supert, fiskeutstyret var med og vi hadde et vann å gå til. Vi dro med oss hele skokken; Mamman, Stefar, bikkja Tinka, Liv Mette og meg selv. Dammen var utrolig pen og vi kunne se vak i det fjerne. Timene gikk, men det ble ikke mer enn med et lite napp. Ikke en eneste liten fisk. Heldigvis var det utrolig deilig vær så det var verdt turen, og det er ganske så sikkert at vi kommer til å ta turen dit flere ganger.

Gustav fisker ved Saggrendadammen.

Rett utenfor huset til Liv Mette går det en ganske så fin elv, jeg har lenge tenkt på å fiske der, men alle her har bare sagt: “Det finnes da vel ikke no fisk i den elva der?”. Dagen etter ble det motsatte bevist. Jeg og Liv Mette pakket ned litt fiskeutstyr og en slump hvitvin og tuslet bort til Saggrendadammen, ikke langt unna. Vi humret og lo over de store mengder fisk vi selvfølgelig skulle få, hvor målet for turen til slutt ble 10 ørret. Vi rigget til et lite bunnmeitetakkel og tredde en stakkars liten mark på kroken. De første sekundene tenkte vi begge at dette kom til å bli litt kaldt og kjedelig, ettersom det blåste ganske kraftig, men kjedelig ble det i allefall ikke. Etter svært kort tid nappet det i snøret og vi klarte å hale en liten ørret på land. Dessverre hadde småtten klart å sluke hele kroken, så det var ikke annet å gjøre enn å knekke nakken på den og dra ut mark og krok med en tang. Ny mark ble tredd på kroken og enda en liten pinneørret ble slept på land. Dammen viste seg å være stappfull av småørret, akkurat under minstemålet, for det tok sjelden mer enn ett par minutter før det nappet igjen. Etter to timers fiske hadde vi sveivet inn hele ni stykk ørret. Vi bestemte oss for at vi skulle prøve å nå målet med 10 ørret før vi vendte nesa hjem, men slik skulle det ikke bli, for et skikkelig bunnapp sørget for at vi mistet takkelet. Ett nytt takkel ble hurtig laget, men det satte seg fast på første kastet. Vi slet snøret og tuslet hjem igjen, meget lykkelige over en utrolig morsom fisketur i elva uten fisk.

Turens bræle: Gustav, mistet to stykk takkel.

Antall pinneørret: 9

En liten pinne av en ørret som desverre måtte bøte med livet.

To glade fiskere!

Det er nok en gang blitt fanget en monsterfisk i Sverige. Disse svenskene har en tendens til å gjøre slikt, jakter på reker men fanger en urgammel sølvkveite i setedenfor. Les mer på NRK.no:

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostfold/1.7122866